Onsdag 01.11.23 – Å reise seg

“Bankranet” kvelden før ble jeg ikke med på, så jeg uthvilt og opplagt denne morgenen. Det var en magisk morgen på alle måter, og slik mine morgener er har dagen videre for vane å bli. Også denne, mer enn noen gang.

På vei ned til frokost kom det første magiske tegnet. Hvem andre enn Leif Munkelien, mannen med det store hjertet kunne gi meg en slik oppmuntring. Jeg fikk en lapp med den nydeligste påskriften. He made my day, men ikke bare min, alle han møtte i hallen sin. He made the day, vertfall en vidunderlig start, og han fortjener ikke bare den klemmen han fikk der og da, men et hjerte tilbake.

Fortsettelse tirsdag 31.10.23 – Pårørende og ufrivillig skolefravær

Jeg formelig kastet i meg maten, etter å ha sneket i køen, uvitende ufrivillig. Rakk en ekstra kopp kaffe og en luftetur før jeg gikk inn i Nystølsalen igjen. Klokka var blitt 13.45, vi skulle ha startet, men det gikk ikke. Jeg skulle nok tatt lunsjen med mer ro jeg også.

Vi holder koken de fleste av oss, selv om noen har falt fra. Ikke så rart med tanke på hvor tøffe historier vi får servert. De fleste har sågar fått en ekstra dose, de som var her i går. Jeg er nesten som uthvilt å regne… Summing og stoler dras, host og hark, ja, hva skjer? På tide å starte opp – dagen blir lang, snart elleve timer siden jeg satte føttene på gulvet. Sara Eline Eide, forfatter og veileder, gjør seg klar ser jeg. Vi hadde faktisk en interessant samtale tidligere på dagen. Nei, vi kjente hverandre ikke, men selveste Kjell-Torstein, primus motor for dette fantastiske seminaret, introduserte oss for hverandre. Hun fikk et kjapt innblikk i min bloggvirksomhet – “Sjekk den ut”, sa Kjell, og kanskje får jeg en ny følger, eller kanskje jeg skulle følge henne på ordet om å gi ut bok, slik hun har gjort: Skolefravær og På oppdagelsesferd sammen.

Det er visst hennes makker, Andreas Stien-Leenderts, lærer på en Osloskole, men stort engasjement for sine elever som starter. Det brennebde engasjementet for en god skolehverdag for barna forstår jeg ved de første ordene har sier. Han er utdannet rektor, men liker best å være lærer, og nå for en 4.klasse, en klasse han har fulgt fra starten av.

I følge ham mener politikere mye om skolen, slik lærere gjør, og en selvfølge, men det er det ikke, tenker jeg. Andreas mener skolen er for konkurransebasert, preget av alt for mye testing og måling, og nåløyet har blitt alt for trangt. Han spør seg selv, og oss, om lærerne virkelig ser hele mennesket? I et helhetlig perspektiv? “Ser vi virkelig det?” Slik jeg forstår samfunnet nå, er det langt færre som ser naboene sine, alle er for opptatt med sitt, så at skolene skal være så mye annerledes, tja. Og Andreas fortsetter om hvordan fyrtårnet for alle skolene i Norge, nemlig Osloskolene er opptatt av å følge samfunnet generelt, i det å konkurrere – beste elever, beste lærere, beste skole, best i alt. Rangering – vurdering – liten – stor, ja alt og alle skal måles, og kanskje mest de små, 1.klassingene. De som skulle ha mer lek enn læring. “Hvor ble det av den myke skolestarten som ble vedtatt i skolereformen i 1997? Vet dere, en seksåring har nesten like lang skoledag som en ungdomsskoleelev, så skolen går hardt og høyt ut.” Ingen kjære mor nei, det har jeg skjønt lenge siden jeg får insideinformasjon via barnebarn og skoleansatte i nær familie.

Var alt så mye bedre før? Han spør, og kan berolige oss med at det var det vel ikke, men barna leste bedre vertfall. Nå er skolene mer markedsorienterte, og faglige resultater har stagnert og konsekvensene blir blant annet ufrivillig skolefravær. Mange klarer simpelthen ikke kjøret – 52% mer stress, og mest blant jenter. Som om ikke de har pålagt seg mer fra før, i denne Barbiekulturen, tenker jeg i mitt stille sinn. Er du ikke som malen tilsier, får du høre det gjennom mobbing og utskvising. Resultatet av den økte mobbingen er selvsagt en øking i psykiske problemer og utenforskap. Jeg vet hvor jeg selv hadde funnet meg på skalaen, jeg med mitt flink-pike-syndrom, hvor alt skal være tilnærmet perfekt. Og jeg vet også at jenter i dag, som før, er opptatt av å ikke skille seg ut, men mer enn noen gang har guttene fulgt etter. Og mer enn noen gang er selvmordsstatestikken stor blant gutter/menn. Og når Andreas med et glimt i øye spør om det er noe spesielt i lufta på når høstbarna unnfanges siden så mange utvikler ADHD…

Kruset er i ferd med å renne over. Jeg synes det allerede har rent over av alskens oppgaver, planer, tester, prøver, skoletimer, lekser og gud vet hva som puttes inn i skolenes fagplaner, og er det alle elevene må gjennom i løpet av, la meg se, omtrent 9 måneder, sikkert mindre. Mine matematiske ferdigheter er så som så, og jeg hadde vertfall falt utenom i dagens karakterhierarki. Noe var vertfall bedre før, men om skolene var tryggere? Kanskje ikke. Var skolefravær da også. Det er ingen tvil om at gode relasjoner mellom elev og lærer, elev og elev eller lærer og lærer er alfa-omega for en god skolehverdag for eleven og hele skolen, faktisk hele samfunnet vil jeg påstå. Slik det dessverre har blitt på mange skoler blir ikke barna sett tilstrekkelig, og det er et paradoks at mange gjør som Fabia, tidligere foredragsholder, å ramponere skoleinteriør for å bli sett. Men hjalp det?

“Er det håp?” Jeg lurer også, men Andreas skulle visst snakke om noe annet først, så jeg får la håpet ligge… Han får meg heller til å fundrer over om skolene blir bedre, og om elevene får det bedre ved å følge alle rådene som gis? Er det skolene som skal endres eller er det elevene? De fleste er enige om at det er elevene som skal endres fordi de ikke passer inn i skolenes normer. Jeg passet heller ikke inn i samfunnets normer, prøvde og endre meg, men hjalp det? Absolutt ikke. Jeg var fortsatt taperen, helt til jeg aksepterte. Forskjellen er at jeg var voksen. Nå handler det om barn, om seksåringer som skal legge et trygt grunnlag for ungdomstiden. Om foreldre som blir proppet fulle av hva skolesystemet mener, og de fleste gjør så godt de kan, gjør mye godt, men også mye galt. Det er menneskelig å feile. Det er bare det at alle disse feilene får store konsekvenser for et lite barn.

Andreas henviser til §9A i Opplæringsloven ( https://lovdata.no/nav/lov/1998-07-17-61/kap9a ). Det betyr jo at lærerne skal tilpasse seg sine elever. Problemet er jo at de ikke klarer å se alle fullt ut. Elevtall pr. klasse kontra antall lærer pr. klasse. Det går ikke opp. Og nå kommer han til dette HÅPET, “Ja, er det håp?”

Handler det om forebygging? På skjermen får vi se hvor atraktive klasserommene er på skole Andreas jobber. Atraktive og innbydene til både lek og alvor, til læring gjennom lek. Han mener det er veien å gå, for det er jo slik at barn lærer best gjennom å utforske ting gjennom leken – barna leker butikk, de spiller spill, de kler seg ut, har rollespill og utvikler dermed både matematikkferdigheter og norskkunnskaper, samt en bredere faglig kompetanse. Han påpeker også at bare å møte hverandre med et hei gjør store forskjeller, et smil og et positivt ladet kroppsspråk, og da snakker han først og fremst om de voksne, om lærerne, de som er rollemodellene for sine elever. Dette vil skape et mer inkluderende skolesamfunn i første rekke, og bre seg ut til resten av omgivelsene og dermed også bidra til mindre mobbing. Jeg tror han har rett i at vi må TA LEKEN TILBAKE!

Jeg vet hvordan overganger kan føles utrygge, som det å komme ut fra et behandlingsted for rusavhengige og det å komme rett ut i samfunnet og leve normalt igjen. Hvordan bruke det jeg hadde lært under behandlingen når ingen der ute forstår? Så derfor må disse overgangene gjøres tryggere. Det å komme fra barnehagen, der lek og moro var grunnpilaren for vekst og utviklig. Fra det å bare være barn til plutselig å være”voksen” er langt ifra enkelt. Jeg tar ham på ordet når vi bes om å tenke over: Er elevene til for skolen, eller er skolen til for elevene? Jeg er ikke i tvil om hvordan det skal være, at skolene SKAL være til for elevene. Vi kan ikke slutte å håpe…

Mens jeg går ut til “friminutt” kan jeg ikke la være å tenke på om det skulle vært flere hjemmeskoler? De barna blir vertfall sett. MEN, hva med den sosiale biten, en av de viktigste og grunnleggende ferdigheter vi alle må lære oss.

Da kan Sara Eline nok en gang forberede seg til sitt foredrag. Hun tar siste finishen, drar Barbiebørsten gjennom håret, den hun måtte kjøpe i hotellresepsjonen, og så nærme hun kommer Barbie. Hågen spør om vi er klare for siste etappe, og et rungende JA! Han introdusere Sara Eline som lærer, noe hun irettesetter ham på – “Nei, ikke lærer, men har jobbet i skolen som veileder.” Hvorpå han spør om lærere lar seg veilede, og det er tvilsomt. “Må gå ytterst forsiktig frem mot dem…”

Sara Eline Eide starter med å fortelle hvorfor hun ikke lenger er i skolevesenet. Hun sluttet da hun ikke lenger fikk lov til å være der for barnas skyld. Når hun ble straffet for å følge hjertet, og fornuften vil jeg si, med å avverge en elevs ønske om å begå selvmord. Hun “glemte” å gå tjenesteveien, det vil si melde fra til rektor først slik at alle leddene ble gjennomgått før hun kunne snakke med eleven. Hvor hadde eleven vært da? Trenger vel ikke si mer…

Hun har alltid vært elevenes stemme. Hun gir oss et innblikk ved å lese fra boken: På oppdagelsesferd sammen – om å være tilstede for den enkelte. Kort sammenfattet – usikkerhet gir utrygghet. Hun vet hva hun snakker om forstår jeg. Kanskje har hun erfart hvordan det er å ikke bli trodd når hun har fortalt en voksen om noe vondt og vanskelig. Jeg vet ikke, men som hun sier; det er noe av det tøffeste for et barn å fortelle en voksen om for eksempel overgrep og den voksne ikke tror på hva den sier. Vi skal tro, undersøke og lytte!

Voksnes roller i forhold til eleven avgjør hvordan andre elever forholder seg og oppfører seg mot hverandre. “Om vi tror på klassens klovn?” Jeg gjør, for jeg har selv hatt en i huset, og jeg vet årsaken – det var ikke hens feil at hen lekte bajas og alltid ble sendt på rektor kontor. Om den rektoren hadde bilde av seg selv på veggen bak skrivebordet, slik Jævelungen Magnus fortalte hans hadde, det vet jeg ikke, men hen syntes det var godt med den time-outen tross alt. Vi hører at det tar tid å bygge relasjoner, men jeg tenker som Sara Elie at det gjør faktisk ikke det. Det er bare å starte en samtale, smile litt, vise omtanke, vise tillit – si JEG STOLER PÅ DEG! For det er ikke alltid det er noe feil med eleven, snarere tvert om. Det er det bakenforligende, og i tilleg at skolen ekskluderer. De flinke, stille, snille mot de ukonsentrerte urokråkene. Det er noe galt når toaletter blir brukt som et fristed, der elever kan få fred, slippe, ta en pause fra klasserommet. Sara Eline har erfart at om de får rom til å være seg i et rom de kan gå til, bruke til for eksempel å male eller skrive, vil de etter en stund selv finne veien tilbake til medelevene og klasserommet. Vi må bar våge å gå litt utenfor, tenke løsninger, ikke bare tenke “det går ikke” – det er forskjellsbehandling. Men er det vel noe skolene bedriver så er det vel forskjellsbehandling. (Siste er mitt utsagn). Ingen blir bedre enn de andre som er i systemet.

Sara Eline: Psykisk helse handler om å være et medmenneske. Det handler om å si hei – møte noens blikk. Bare å høre at noen bryr seg. Er så hjertens enig. Det henvises til Rapporten for utenforskap – voksne for barn fra 2022 ( https://vfb.no/vart-arbeid/arkiv/utenforskap-2/ ) Urovekkende at 6 av 10 barn kjenner på stor skam. Hvor kommer skammen fra? Tror også du vet… Mange barn definere seg som dumme. Hvor skal denne følelsen adresseres? Slik som skyld, skam, dumhet, tilkortkommenhet? Det et gedigent tankekors at foreldre blir veiledet til å gjøre det utrivelig hjemme for at barna heller vil gå på skolen, et sted barnet i utgangspunktet føler seg utygg i…

Det vises bilder og jeg kan ikke si jeg er sjokkert over det jeg har hørt. Godt det finnes noen som Sara Eline: Vi skal gi barna følelsen av verdi. Være undrende sammen med dem – spørre, vise interesse. For hva drømte du om å bli som barn? Jeg tenker meg om, og svaret er vel sangerinne, eller prinsesse. Og det er nettopp samme spørsmålet vi må stille barna nå, hva de drømmer om å bli, for å finne tilbake til hva de liker, hva de ønsker. Det er jo ikke rart at når de prøver å tilpasse seg verden uten å lykkes, da gir de opp. Jeg har selv gjort det. Derfor, sier Sara Eline, at det er så viktig å finne og hjelpe til med å finne tilbake til de reele verdiene i livet. Sara Eline hever stemmen en smule, den ellers så rolige, balanserte stemmen: Fellesnevneren er, og da også hvor løsningen ligger: Manglende trygghet, mestring og gode relasjoner og følelsen av å ikke høre til – START HER! Se etter verdiene og etter manglene i elevenes liv.

Hun fortsetter med å henvise til Formålsparagrafen – Overordnet del ( https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/ ), dette som SKAL være førende, men som skjelden gjøres. Det handler om menneskeverd, likeverd, verdier, menneskemøter, å bli sett (så fint vi er her på denne konferansen og ser hverandre. Men de som skulle vært her er ikke her). Alle sammen i virksomheten. Jeg tilføyer i verden. Jeg oppfordrer, selv om Sara Eline og jeg selv har erfart at det hjelper så lite å si ifra til de voksne, at de ikke hører eller vil høre om urett og utenforskap. Si ifra likevel. Noen vil høre til slutt.

Det er mange utfordinger, men vi kan begynne med å snakke sammen mer. Mye maskeres, og mange orker ikke tanken på å forandre noe en gang. “Hvorfor får noen tillit?” Jeg vet at jeg måtte gjøre meg fortjent til å få tilbake tilliten etter årtier med svik og løgner i alkoholrus. Sara Eline mener det dreier seg om at noen ikke er moralistiske. Og den kjøper jeg, for jeg fikk raskere innpass hos enkelte, og når jeg tenker meg om var det lite pekefingre der i gården. For ja, når vi møter andre med ærlighet og ekthet, får vi ofte det tilbake. Selv om skoler er vanskelig å endre og at man må gå stille i dørene. Men vi kan jo ikke bare late som… Om barna ikke har det godt. Nei, barna skal i sentrum. Vi må begynne å spørre dem, for har de noensinne blitt spurt? Og det er vel egentlig de som sitter på svaret.

Og så litt om foreldrene, de som ofte drar to lass, eget og barnets kvaler. Ikke rart at også de mister troen på skolene og sitter mer på gjerdet med liten tillit og tro på endring. Men det finnes da noen, Som for eksempel Malgorzata, som ikke gir opp kampen for at barn skal ha en trygg skolegang.

Alle disse tryggere-skole-ambasadørene; Malgorzata, Andreas og Sara Eine og ikke minst eleven Fabia, har påpekt viktigheten av å møte hverandre med respekt og verdighet – lærer møter elevene, elevene hverandre og lærere møter andre lærere uten å dømme etter hva de ser eller tror. Alle har behov for å bli sett, og dernest hørt. Det kommer et viktig innspill fra salen, Leif Munkelien – leif@against-bullying.no : Vi skal heller snakke om å bygge opp ikke om å forebygge. Applaus! Det skal jo ikke være slik at den som blir mobbet må bytte skole, at de som står utenfor blir flyttet mer utenfor. Vi trenger å spille mer på samhold og lekenhet i klasserommet for å forsterke elevenes interesser. Og da må vi ta de med i prosessen – hva liker de?

I miljøer hvor det er mobbing er de sosiale aspektene på avveier, slik som en utrygg klasse, hvor også læreren er utrygg. Det er ikke slik at vi skal tåle alt, være så forbanna robuste. Fellesskap skapes ikke rundt det, ikke et trygt et vertfall. Sann mine ord – hvordan fungerer det i rusmiljøer? Og er det alltid lærens ansvar? Og dersom, tar hen ansvar? Det er sant det Sara Eline sier, at systemet blir i veien for å se mennesket. Da er det vel bare en ting å gjøre – endre på systemets holdninger. Eller kanskje skulle vi begynne med oss selv og våre holdninger. Hva med å gi de gode videre… Slik som vi gjør her i dette rommet…

Takk for i dag. Naturen utenfor kaller. Frisk vinterluft i lungene. Sitte i le ved lavoene. Stirre utover landskapet, reflekter tilbake på dagen. På alle de flotte menneskene, både de som snakket og de som lyttet. Mye kan forandres bare ved å være tilstede her. Og jeg er takknemlig for at jeg dro, og så…Og selv bli sett… Det handler om å se, om bare èn…

I morgen er en ny dag, med nye muligheter. Skal vi se på dem sammen?

Jeg lider av avhegighetssyndromet. Jeg bruker ikke sykdomsbegrepet for å frita meg for ansvar. Tvert imot. Det faktum at jeg har en progressiv, dødelig lidelse bruker jeg for å påminne meg selv hvilke moralske forpliktelser, hvilke daglige rutiner jeg trenger å gjøre for å holde meg frisk en dag av gangen ved å IKKE ta det første glasset. Dersom jeg velger å drikke, vil det medføre galskap eller død.

Da jeg drakk var jeg mye ansvarsløs. Jeg var under alkoholens tvang. Med denne besettelsen av å måtte drikke, og en fysisk og psykisk ømfintlighet overfor alkoholen, kunne jeg ikke helt ut holdes ansvarlig for mine handlinger. Like fullt var det på sin plass at jeg gjorde opp med de jeg hadde såret og sviktet i ettertid.

Først og fremst har jeg et ønske om å forbli edru. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å vise mine nærmeste gjennom handling og holdning at dette er noe jeg virkelig vil, og dermed gjøre meg fortjent deres tillit. Men det holder heller ikke at de bare forteller meg at de har tillit, de må vise det gjennom handling slik jeg viser gjennom handling at jeg fortjener deres aksept og tillit. Det er livsviktig at det er gjensidig med tanke på respekt for hverandres liv.

Det er en livslang prosess å holde meg unna alkoholen. Nå tenker jeg ikke lenger så mye over mine oppgaver annet enn at jeg vet jeg skal ta en dag av gangen og vise meg selvrespekt. Jeg lar meg ikke nedtynge av livets mange utfordringer og problemer, eller av hvor mye mer arbeid som jeg trenger å gjøre for å forbli edru. Jeg gjør jobben med takknemlig ydmykhet.

Ydmykhet betyr at jeg viser at jeg ikke lenger er verdens navle. Og nettopp denne ydmykheten gjør meg i stand til å stole på meg selv, på mennesker rundt meg og på en kraft sterkere enn meg selv. Det har medvirket til at jeg har klart å overvinne utallige hindrer og dermed vokst som et selvstendig individ. Men også som medmenneske.

Daglig gjør jeg realistiske valg, og unngår å utsette andre, og meg selv, for skuffelser. Men livet er ikke A4. Det byr på utfordringer, hvor virkelighetsbildet kan forandre seg fra det ene minutt til det andre. I slike tilfeller ønsker jeg å vise min familie at jeg er trygg på meg selv. Jeg benytter meg av metoder jeg har lært og innarbeidet så langt det lar seg gjøre. Aller mest ved å tilpasse meg best mulig uforutsette situasjoner. Det gjør jeg når jeg har med meg det jeg anser som nødvendige fra virkeligheten. Det innebærer også at jeg er ærlig på om jeg føler meg usikker. Og får forståelse.

Jeg pleier som regel å lage meg et helhetsinntrykk, hvor resultatet kan bli: Dette tilfellet lar jeg være å utfordre og utforske videre. Jeg skal ikke være noen andre enn meg selv, ikke heltemodig eller være helgen.

“Vi kommer ikke alltid visdommen nærmere på grunn av våre gode egenskaper. En dypere forståelse har ofte sin rot i smerten ved våre tidligere dumheter.” ( Bill Wilson)

---

Jeg er klar for dyst!

Det har gått noen timer, rettere sagt en dag siden jeg var på utflukt til gamle trakter, sammen med mor og min samboer. Til der min far hadde sin arbeidsplass, og hvor jeg selv startet min arbeidskarriere. Og hver gang arbeidsdagen var over gikk jeg tur til Pillarguritoppen og Marcellohytta. Den gang var det for å “slå i hel” noen timer, og jeg tenkte ikke på hvem denne Marcello Haugen var, som hadde bodd i den koselige hytta, langt mindre om jeg kunne merke hans kraft når jeg var der i huset hans lenge etter hans død. Det var ikke før mange år etterpå, at jeg opplevde mirakuløse opplevelser hver gang jeg tok turen til Sameti, siste gang før nå var for over 20 år siden.

I går brukte jeg noe av dagen til å bearbeide de mange inntrykkene, både fra fars smie, fra ute på kanten der Pillarguri blåste i luren, og aller mest hva jeg opplevde på Sameti. Jeg har lagret det jeg ønsker å ta med meg videre, og noen inntrykk vil jeg dele med dere.

Jeg kjente min fars nærvær i det jeg stille steg inn i hans aller helligste, smia, hvor han arbeidet i mange år. Han var tro til sine medarbeidere, sitt yrke, og det var mye takket være hans kontroll av diverse maskiner som gjorde det mulig å ta ut flerfoldige skiferheller. Det er historie…

Nesten alt var som før der inne. Essa og benken, men ambolten var borte, og det var trist å se. Like fullt minnes jeg hvordan det var, og “hørte” lyden av hammerslagene, av kompressoren, som far satte på hver morgen på slaget sju. Jeg var tilbake i tid, til min barndom. Da jeg var, den jeg nå er, lykkelig. Bare mer bekymringsløs. Jeg brukte noen minutter der inne, tok det inn – lukten og “lydene”. Alle minnene.

Men jeg skulle videre, så jeg tok “farvel” med far i det jeg tok et siste overblikk og stengte døren, kanskje for godt…

Jeg hadde dratt dit for et annet ærend, “å mate sjelen”. Dette var forretten. Sameti var hovedmålet, hovedretten…

Den er kronglete og bratt stien opp til Sameti, Marcello Haugen sitt spartanske hjem. Opp dit “sola alltid skinner” til møteplassen med sinnsro og fred. Sameti betyr nettopp møteplass. Montro hva jeg ville møte på?

Det er vel en mening med hvorfor han valgte dette stedet med den kronglete veien. En skal slite litt, kjenne pulsen og pusten. For en skal måtte arbeide og streve for å finne seg selv, møte seg selv, om ikke i døra, men den personen en innerst inne er.

Det å endelig komme opp var som en åpenbaring. Å se hytta ligger der, og utsikten utover, mot “dei gamle fjell i syningom” og ned på “byen ved Rondane”. Denne inderlige stillheten. Alt var som jeg husket. Kanskje enda mer sterkt.

Å komme inn i den rødmalte stua fører en tilbake i tid, til noe mer fredfullt en dagens jagende liv etter materialistiske mål, helt ubetydelige ting i det store og hele, for livet var nettopp der jeg sto. Jeg møtte det der, og møtet var ubeskrivelig, slik sist gang. Jeg formelig listet meg rundt mens jeg merket hjerteslagene ble roligere. Jeg ble sittende en kort stund i stolen laget av bjørkekvist mens jeg ba en stille bønn…

Ja, jeg kjente det igjen, og nå forstår jeg hva og hvorfor. Denne følelsen av å være hel og å være godtatt. Jeg kjente på ydmykhet. Jeg tillot meg selv å la det komme til meg, og inn i sjelen, til mitt indre. Ingen ting å frykte Jeg var ikke redd for hvor følelsene skulle ta meg lenger.

Jeg skulle gjerne ha vært der lenger. Ligget på brisken i stua, med slåbrokken og hatten på, men klærne var borte og i sengebenken var det plassert et bilde. Jeg lot det være, men hadde jeg vært alene, skulle jeg både ha ligget, sittet og spist ved hans bord. Bladd i bøker og bibelen, lest noen ord og bedd enda en bønn for alle som trenger hjelp, enten de selv vet det eller ikke. Jeg skulle ville kjenne på Marcellos krefter en riktig god stund til. Jeg får være takknemlige for den tiden jeg fikk der.

Før nedstigningen fra toppen måtte jeg få et siste overblikk. Jeg måtte se gjennom, for så å gå gjennom steinporten nedenfor hytta. Byggverket hadde liksom fått en ny betydning. Porten ut mot verden, til friheten.

Jeg “møtte” ham, i det jeg “møtte” meg selv. Vær så god, sa han – her er mat til din sjel…

Det krever mot å be om forlatelse, så et unnskyld er for lettvint

Det er ikke alltid lett å si unnskyld. Noen ganger er det helt nødvendig for at vi selv skal få fred i sjelen. For meg blir da et unnskyld for enkelt. Jeg synes det krever mer enn noen lettvinte ord i forbifarten.

Hva betyr egentlig unnskyld? Ordet skyld forstår jeg jo, men dette unn foran. Muligens som i ordet unngå, at vi skal “unngå” å kjenne på skyld. Men det var jo i virkeligheten min skyld, så jeg trenger å kjenne på det, bare ikke la den bli værende i meg og hindre meg i å gå videre. Likevel, dette unnskyld blir for blast. På en måte slik at jeg overleverer min skyld til den jeg sier unnskyld til.

Jeg liker det gamle ordet omforladelse bedre. Jeg ber om at mine handlinger, de som skapte vanskeligheter, sinne, irritasjon og lidelse hos andre, kan bli forstått og sett i lys av situasjonen. Jeg ber rett og slett om forlatelse, eller tilgivelse. Selv om jeg ikke kan kreve at andre tilgir mine handlinger, men jeg har i alle fall erkjent at jeg har gjort urett mot andre og gitt de muligheten til å tilgi meg for skaden jeg kan ha påført dem.

Når jeg en sjelden gang er i kirken, helst ved spesielle anledninger, ber jeg Fadervår. Jeg sier ordene: «Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere». Etterpå kan jeg kjenne meg mer hel. Nei, jeg er ingen god kristen, men jeg tror på det gode i mennesker, også i meg selv. Så om jeg begår feilaktige handlinger, ønsker jeg å gjøre opp for dem. På en måte vise at jeg ikke er en person som vil andre vondt, selv om jeg tråkket over grensen var det ikke med viten og vilje.

Når vi sårer hverandre havner vi i stå og kommer oss ikke videre. Hvis vi da greier å erkjenne og komme til en forsoning, der en virkelig anerkjennelse av uretten kommer frem kan vi på en måte settes fri. Vi kan forlate “dette stedet” og komme oss videre. Derfor liker jeg ordet: forlatelse bedre. Det gir ikke bare mer mening, men det skaper et håp – et fremtidig håp om forsoning og forståelse.

Prosessen til tilgivelse tar ofte tid. Vi må først forstå at vi har gjort noe galt. Og finne motet i oss til å gjøre opp, for det kreves mot til å be om forlatelse. Stå ansvarlig for, ansikt til ansikt med den vi gjorde urett mot. Noen ganger er de vi har forulempet ikke innen rekkevidde. Noen ganger er ikke ord nok. Vi må vise gjennom handling at vi mener alvor ved å rette opp feilene først. Så kan vi be om forlatelse, uten å kreve, bare be om det.

Forståelse er som regel et forspill til tilgivelse. Allikevel er det ikke det samme å forstå som å tilgi. Vi tilgir ofte det vi ikke forstår, kanskje fordi vi ikke vet hva annet vi kan gjøre. Og noen ganger forstår vi det vi ikke kan tilgi. Så kanskje skulle vi legge mer vekt på forståelsen av personen bak handlingen og ikke bare tilgi…

Det finnes ingen urett som kjærlighet ikke kan tilgi. (Plutus).

Jeg er var for andres sinnstilstand. Jeg merker fort når noen rundt er urolig, og da blir jeg urolig. Det er som når en mor skal stagge sitt nyfødte barns gråt. Jo mer barnet gråter, jo mer urolig blir moren. Bevegelsene som skulle vært rolig og avbalansert er mer febrilsk rastløs og barnet senser dette og vil gråte mer. Gråten vil nok ikke stoppe før andre overtar, noe som igjen gjør moren irritert, kanskje sjalu. “Hva er det med meg som ikke klarer å stagge mitt eget barn? Hva har de som ikke jeg har?”

Jeg kan merke når noe er galt. Noe dirrer i luften, men ingen sier noe. Selv om vi ikke er i samme rom, men snakker i telefonen hører jeg på stemmen at noe ikke stemmer. Til og med i meldinger, de korte, konsise uten smilefjes som det pleier å være, eller ingen svar i det hele tatt. “Er det bare antagelser, eller er noe galt, med meg? Hva har jeg gjort?”

Jeg blir selv taus når noen roper og skriker. Høylytte mennesker gjør meg redd. Jeg krymper, går inn i mitt beskyttende skall, i håp om å bli oversett. Men det er som om de forfølger meg. Hamrer på det skjøre skallet.” Kom deg ut og ta din straff. Du skal ikke unnslippe.”

Selv når noen gråter og jeg ikke vet hvorfor blir jeg nervøs. Eller når de smiler og ler i situasjoner jeg selv ikke finner morsomme. Igjen denne følelsen av at her er det utrygt. Noe galt i gjære eller noe vondt har skjedd som jeg overså.” Har jeg såret deg? Har jeg dummet meg ut igjen?”

Følelser, på godt og vondt. Forstår jeg virkelig situasjonen?

Jeg kjenner igjen den utroe tjeneren, som farer med juks og fanteri. Den falske og den feige som alltid gjemmer seg bak andres feiltrinn. Personer som skjuler sine egne skavanker og lyver om ting for å gjøre seg bedre enn de egentlig er. De som pynter på sannheten, og dekker til sin egen skjemmende fasade. “Du lurer ikke meg lenger, jeg har sett deg mange ganger før.” Som en falsk kantarell står du der og gyser mot meg i skogkanten.

Jeg går min vei, slik jeg pleier å gjøre når jeg føler meg utnyttet, forsmådd, redd og urolig. Når situasjonen får mine følelser i ulage av enten å vite hva som foregår og av å ha gjennomskuet personens falskspilleri, eller å ikke vite i det hele tatt. Det siste gnager dypest i sjelen. Uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger. Og denne uvissheten skaper en lengsel i meg etter å vite… Men kanskje vil sannheten gjøre meg enda mer urolig…

Avhengighet til noe kan være både god og dårlig. Blir den altoppslukende er den nedbrytende mer enn utviklende for oss. En avhengighet til andre mennesker er ikke nødvendigvis godt for oss, selv om vi til en viss grad er avhengig av andre, vertfall som barn. Da trenger vi mennesker rundt oss som er trygge, gode rollemodeller som kan hjelpe oss til å forstå oss selv bedre, og ruste oss for livet senere. Når vi møter på utfordringer og påvirkninger over alt.

Enkelte er mer disponible til å bli avhengige enn andre. Forskere mener det ligger i deres gener, og mine erfaringer forteller meg at det kan stemme. Genene kan trigges av det vi gjør, våre omgivelser og hva vi blir oppdratt til. Erfaringene vi tar med oss, og kunnskap vi får bidrar til om vi utvikler en syklig avhengighet eller ikke. Som med så mye lønner det seg å starte i det små, så det “små” vi startet med ikke blir til det store og ødeleggende…

Jeg så en episode av et tv-program på NRK, der Ben Fogle flytter inn til personer som har valgt å leve litt annerledes enn andre. I den episoden var han hos en mann på den Irske landsbygda. Han levde fra hånd til munn, uten nevneverdig med penger og helt uten mobil, tv og skjermer generelt. Og apropos skjermer, den som jeg vil påstå mange er avhengig av. Og jeg mener sykelig avhengig.

Jeg ser for eksempel hvordan barn og unge så fort de har muligheten griper mobilen eller nettbrett for å skrolle, se og bli helt oppslukt i de fargesprakende videoene. De raske, og for meg forvirrende bildene som farer over skjermen holder dem “fanget”. Programvaren er laget nettopp slik for at vi skal bli oppslukt, bli hekta. Og det blir mange, og dessverre også barn. Jeg sender en pekefinger til foreldre, og faktisk skolene også.

Jeg husker første gang jeg var inne til rusbehandling på Trasoppklinikken i 2003/2004. Den gangen måtte alle gi fra seg mobilen, og vi hadde tilmålt tvtid, et par timer på kvelden for å se nyheter og kanskje litt underholdning. Vi skulle ha fokus på tilfriskning. På oss selv og de andre medpasienter. Vi skulle ha fokuset rettet innover, mot følelser, de vi så lenge hadde prøvd å flykte fra gjennom alkoholen eller andre rusmidler. Vi skulle lære oss å gjenkjenne følelsene, snakke om dem og tanker rundt. Vi skulle lære oss å leve våre liv, og ikke gjennom en skjerm, eller for vår del, rusmidler. Ved neste innleggelse (2015) undret jeg meg over hvorfor de hadde gått bort fra den retningslinjen. Jeg hadde mobilen klar for innlevering, og hadde med glede gitt den fra meg. Den tankegangen hadde endret seg siden sist jeg var der, fordi jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få et bedre liv.

Barn skjønner ikke alt. Det skal læres, selv det å kjede seg. Det er ikke farlig å kjede seg litt. Det er jo da vi har anledning til å rette blikket innover uten å bli forstyrret av utenforliggende uromomenter. Som barn var jeg kanskje ikke så god på dette selv, men jeg kan egentlig ikke huske at det var mye kjedsomhet. Vi holdt jo på med vårt. Utforsket omverdenen.

Vi visste hva vi ikke fikk lov til, men aldri en forklaring på hvorfor. Våre foreldre visste vel ikke nok selv, annet enn at røyking og drikking ikke var bra, heller ikke for mye tv titting, men ikke at det å starte tidlig kunne gjøre oss avhengige av det senere i livet. Og vertfall ikke at noen av oss hadde avhengighetsgener i oss.

Tilbake til hva vi blir servert gjennom skjermen. Jeg kan huske tilbake til da jeg som barn kunne sitte foran tv’n så fort jeg hadde muligheten. Til sammenligning kanskje mer uskyldig enn alle smarttelefoner i dag som hele tiden er tilgjengelig.
Siden det hele tiden skjer noe tett på oss, og spesielt i hjernevirksomheten med alle disse glorete inntrykkene fra nettspill, youtub og lignende, klarer ikke alle barn, eller voksne for den saks skyld, å slappe helt av. De har ikke lært det, enda mindre blitt gitt mulighet til å sitte helt stille uten å gjøre noe. Det de kaller å kjede seg. Men det er jo gjennom å kjede seg kreativiteten også kommer, ikke gjennom det som andre har skapt og prakker på oss via skjermen.

Vi trenger å ta tilbake våre hverdagslige liv. Kanskje minsker vi også vår selvopptatte frykt for å gå glipp av, miste noe vi allerede har eller å ikke få noe vi krever. Kanskje skulle vi bruke nettopp denne frykten som et springbrett ut i det ukjente. Utforske hva som skjer når vi legger bort det som stjeler vår tid, vår kreativitet, våre evner til å tenke ut nye løsninger, og se nye muligheter. Ikke minst våre sosiale evner. Hvem blir vi i fremtiden? Vil alle sitte på hver sin tue med hver sin smarttelefon og ikke bry seg om noe annet enn det som skjer på skjermen. Ikke oss selv en gang bryr vi oss om til slutt. Det er slik avhengigheten fungerer. Den gjør oss likegyldige til alt annet enn stoffet, substansen eller aktiviteten vi MÅ ha eller gjøre for å tilfredsstille hjernen og det fysiske suget – jeg må ha det nå. Og vi begynner av en grunn, med et stoff, substans eller aktivitet, og fortsetter med en annen. I verste fall kan den uskyldige skjermtittingen ende opp i rusavhengighet.

Det er det jeg frykter… Og da håper jeg at denne frykten er det som gjør det mulig og nødvendig å ta grep. At kunnskapen mange nå har fått gjennom frykten for hva skjermen kan ødelegge i våre fremtidige borgeres liv. At det kan reverseres og lede til mer positive verdier.

Men da må vi ta grep, og vi kan begynne med å legge bort mobilen noen minutter om gangen. Gå ut i naturen, og la telefonen bli hjemme er en god start. Kanskje vil rastløsheten komme, og alt man ønsker er å komme seg raskest mulig hjem. Hold ut litt til, for jeg vet den går over. Og fine ting vil skje. I og utenfor oss.
Vi kan se på solnedgangen, havet eller en blomst for den saks skyld, på det vi liker og som kan gjøre noe med våre følelser. Alle disse komponentene som er veven våre liv ble laget av, og hvor følelsene kunne lede oss i riktig retning. Men alt dette er ikke nok, å tro at dette gjør endringer i og med oss. For tro alene gjør ingenting. Den må etterfølges av handling. Og det er vi selv som står i veien for positiv endring.

Barn forstår ikke dette, vertfall ikke når de voksne rundt dem synes til å ikke forstå selv. Det må læres. Innøves, repeteres om og om igjen. Slik jeg har måttet for å vedlikeholde min edruskap. For at den skal vedvare. Det er det jeg vil, og jeg er villig til å gjøre det jeg trenger for nettopp å kunne opprettholde min nåværende livsstil i nykterhet. Gjennom villighet, oppriktighet og å ha et åpent sinn aksepterer jeg meg selv som den jeg er, går de skrittene som er nødvendig for å høre det jeg bør høre, tenke hva jeg bør tenke og føle det jeg bør føle. Dette er retningslinjer for fremgang og et liv i edruskap. Jeg er overbevist om at samme fremgangsmåte kan benyttes i forbindelse med å få den sykelige skjermbruken ut av våre liv. Helt avhold blir vel komplett umulig, men mennesker har overlevd uten den før, og nå, så det er mulig. Opp til oss selv. Det er en tilvenning og læringssak. Før eller siden må vi tilbake til hvordan det var, tror jeg. Altså hvordan det virkelig var. Da kreatiteten blomstret. Men hva hjelper det å tro, når en ikke gjør noe annet…

Like fullt vil det alltid finnes noe vi er og blir avhengige av. Slik har det vært i uminnelige tider…

https://sml.snl.no/avhengighet

I glansen av sinnsrobønnen, som jeg daglig har bedt fra første edruskapsstund, ser jeg at når jeg aksepterer et nederlag på en riktig måte, om det går an å si, så er ikke nederlaget en katastrofe, ofte snarere tvert om. Det er dyrebar erfaring og læring.

Jeg vet nå at jeg ikke trenger å rømme og løpe vekk fra det som oppleves vanskelig og uoverkommelig. Jeg behøver heller ikke forsøke å overvinne motgang med enda en voldsom kraftanstrengelse, som bare forsterker hindringene foran meg raskere enn jeg kan bryte dem ned.

Jeg har ingen rett til å endre på noen andre enn meg selv og det som angår meg selv. Jeg er bare ansvarlig for meg og mitt liv, og det er i grunnen godt å vite. Det hadde vært en uoverkommelig oppgave å få personer rundt meg til å passe inn i samme mal som min egen. Tenk så kjedelig å omgås mennesker som er en tro kopi av meg selv.

Det er flere egenskaper ved meg selv jeg ikke liker, så jeg får begynne der. Og det jeg ikke liker hos andre, det som faktisk berøre meg, mitt liv og min utvikling, det har jeg lov å fortelle den det gjelder, og da er det opp til vedkommende å foreta endringer hos seg selv. I det minste slutte å trå over mine grenser, så fremt jeg har gitt klare retningslinjer overfor personen. Samtidig er det også viktig å respektere hver og en for den de er, så det er en balansegang som ikke alltid er like enkel å forholde seg til, eller forstå.

Jeg kan lære mye av andres holdninger og handlinger. Ofte er det jeg ser hos dem egenskaper hos meg selv jeg prøver å unngå å se, en form for motstand. Jeg har også mye å lære av denne motstanden. Dersom jeg vegrer å erkjenne dem holder de meg og min selvfølelse tilbake. Om jeg betrakter meg selv som en håpløs svekling behøver jeg ikke forandre meg. Det er jo håpløst…

Alle fremskritt gror fra et frø av selvfølelse. Jeg begynner derfor med meg selv. Det kan hende jeg fortsetter der andre satt punktum, fordi de vekket opp det som lenge har ligget brakk…

Gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

I går var det en traurig dag, og det er slik det kan være, og helt normalt. Hadde vært rart om om jeg aldri møtte på motgang. Det er faktisk slike dager som jeg lærer mest av. Hvor jeg trenger å finne en utvei, en løsning på hva som kan være mulig årsak.

Mest sannsynlig var det varmen, noe kroppen og hodet mitt ikke orker så mye av over tid lenger. På tide å ta en fortjent pause.

Alt gikk trått helt fra starten av dagen. Hadde håpet at når jeg begynte på gjøremålene ville jeg komme mer i farten, men den gang ei. Og mye gikk skjeis, så jeg ga mer eller mindre opp. Kasta inn håndkleet, eller rettere sagt, jeg tok med meg håndkleet og gikk ned til Randsfjorden. Der satte jeg meg på bryggekanten og bare stirret utover vannet, på bølgene og noen ender langt der ute. Lyttet til vannet som skvulpet mot steinene under brygga. Behagelig og avslappende. Lenge satt jeg der, helt til sola hadde bestemt at det var på tide med et bad. Det var det som skulle til. Det var det jeg trengte.

Mulig jeg ubevisst fikk signaler om at jeg trengte den pausen. Så egentlig ga jeg ikke opp, jeg ga etter for hva kroppen fortalte meg.

Jeg kan glemme å lade batteriene, og et utladet batteri virker ikke. Det som skjedde i går var en påminnelse om nettopp det. Jeg kan ikke holde på 24-7 over tid, og vertfall ikke i denne varmen. Hva skjer til slutt? I verste fall kan hjernen finne tilbake til gamle løsningsmetoder, rettere sagt løsningsmiddel, når alt kjennes motløst og vanskelig, når jeg har kjørt meg fast, eller i dette tilfelle, kjørt meg tom. Et tilbakefall kunne blitt et faktum, selv om jeg velger å tro at jeg ikke er i nærheten av flasken. Står jeg “plutselig” utenfor et vinmonopol skal jeg erkjenne at jeg tok grundig feil.

I dag blir det en mer stillegående dag. Regnskyll etter tordenværet i går gjør at jeg ikke trenger vanne. Dessuten er det lenge siden jeg gjorde noe inne. Trenger å gå meg selv litt etter i sømmene, rydde i kriker og kroker, og det gjør jeg best når jeg bokstavelig rydder i kriker og kroker. Gjør seg nok med støvsugeren og vaskefilla også, for drar jeg fingeren over hyller og bord, så blir den gul. På tide å få pollenstøvet vekk. Det går jo ikke borte av seg selv.

Sjelden noe går helt bort av seg selv. Oftest trenger man å gjøre noe for å få det bedre rundt seg, med seg og ikke minst inni seg. Men å trå til for fullt og forhaste seg er i lengden ikke det beste. Så jeg skal skynde meg sakte, og begynner med en kaffekopp imens jeg tar et overblikk på hva jeg egentlig trenger å gjøre. Det viktigste først – meg selv!

Livet blir verdiløst og uten betydning om jeg overser hva som egentlig er de absolutte verdiene. Jeg er faktisk en viktig brikke for å oppnå et verdig liv. Jeg trenger ikke være perfeksjonist, selv om det har vært en egenskap jeg har dyrket. Fortsatt kommer den til syne i enkelte tilfeller. Jeg ønsker ikke lenger å være den personen, som kan bli innbilsk og hovmodig fordi jeg innbiller meg at jeg har nådd et umulig mål, eller egentlig sank ned i selvfordømmelse fordi jeg ikke klarte det.

Jeg skal heller ikke gremmes over at jeg ikke alltid får til det jeg planlegger. Da kan jeg fortæres av sentimental skyldfølelse, og det vet jeg hvor bærer hen.

Dager det går sakte og tungt er de dagene jeg faktisk gjør mest fremskritt.

Jeg skal derfor ikke glemme å glede meg over alt jeg har gjort og fått til. I vinter var dette bordet deler av den store bjørka ved garasjen. Nå, etter iherdig pussing og overflatebehandling har det blitt en del av et nytt sted å sitte ned med kaffekoppen – en utsiktpost, et hvilepulssted. Jeg har mange av dem nå, og de er der for en grunn.

Da jeg endelig var fri fra alkoholens grep, begynte egentlig den virkelige jobben – bli “normal” i følelser, tanker og handlinger. Orker jeg virkelig det. La det skje nå!

I møte med andre likepersoner tenkte jeg i starten ofte at de hadde et problemfritt liv, og kunne misunne dem det de hadde fått. Men det tok ikke så lang tid før jeg innså at også de hadde måttet jobbe for å få et godt, behagelig liv. Jeg innså at hver og en av oss var spesielle, og med tilnærmet lik forhistorie.

I løpet av tiden frem til her jeg er i dag har jeg sett og erfart at også jeg har fått et nytt og bedre liv. Jeg grep alle de unike sammensetninger av formål, interesser og muligheter, og har faktisk oppnådd det jeg misunnet andre edrue personer. Når jeg tenker meg om, så er jeg overbevist om at jeg har det jeg trenger for å gjøre det jeg er her for å gjøre i dag. Med andre ord innebærer det at jeg har stort sett alt jeg vil ha. Jeg har til og med et bedre begrep om hva som er bra for meg av det jeg ikke har selv. Er det strengt tatt noe jeg behøver?

Å være misunnelig på andre for at jeg tror jeg vil ha det de har er sløseri med tid og energi. Vi har ulike behov og ulike veier å gå for å finne dem. De har det de behøver og jeg har rett og slett det jeg behøver.

Irritasjon er årsaken til splittelse mellom meg og mine medmennesker. Jeg er ikke noens offer. Jeg er der, eller her jeg skal være. Misunnelse er bare en annen form for selvmedlidenhet. Jeg skal ikke gi etter for slikt sløseri av tankespinn i dag. I stedet skal jeg være takknemlig for de mange goder, talenter og muligheter jeg har fått.

Når jeg verdsetter det jeg har i stedet for å fordype meg i hva jeg savner, trives jeg mye bedre med mitt liv. Da setter jeg også pris på, og er glad for en annens overflod. For nettopp det påminner meg om at vidunderlige ting kan skje med hvem som helst, når som helst. Det gjelder å sette pris på det man har.

Og det man får. Uten sammenligning forøvrig, men nå får jeg regnet jeg har ønsket meg. Ikke lenge etter at vi hadde beiset ferdig tredje husveggen startet det. Gleden var stor da jeg kunne konstatere at det faktisk har regnet gjennom hele natten, og med passe styrke. Styrtregn kan ødelegge mer enn det gagner. Det er som å slukke tørsten med alkohol…

Jeg tar imot med takk. Slik jeg er takknemlig for alt jeg har i livet – edruskapen, mennesker rundt meg, hus, hage, katta, omgivelsene, fjorden og mye, mye mer. Om livet ikke alltid har vært slik så har jeg akseptert det slik det var, for å få det jeg har.

“Gud spør ikke noen mennesker om de aksepterer livet. Det er ikke det som er valget, Du må ta det imot. Det eneste valget er hvordan.” (H. W. Beecher).

Svaret på hva jeg, og vi alle, kommer lengst med av misunnelse eller takknemlighet sier seg vel selv…